Ansatteaksjeopsjoner Teori Og Praksis

Medarbeideropsjoner Sammendrag Medarbeideropsjoner er anropsalternativer på arbeidsgiverens companyrsquos aksjefond. og er vanligvis ikke overførbare. De fleste aksjeopsjoner har en opptjeningsperiode, hvor innehaveren ikke er ubetinget berettiget til opsjonen, med opsjoner som utvinnes ved utgangen av perioden dersom ytelsesforholdene er oppfylt. Medarbeideropsjoner kan brukes av bedrifter til å rekruttere, beholde og gi incitamenter til ansatte og ledere. Selskaper med svake kontantstrømmer som ikke har råd til å betale ansatte markedsprisen helt kontant, kan bruke aksjeopsjoner i stedet for kontanter. Bedrifter kan benytte aksjeopsjoner til å fange skatte - eller regnskapsmessige fordeler knyttet til dem. Innledning Medarbeidsopsjoner er en del av kompensasjonspakken til mange ansatte og ledere. I tillegg til å gi en mekanisme for å knytte lønn med ytelsen til companyrsquos-aksjekursen, kan aksjeopsjoner legge til rette for rekruttering og oppbevaring av ansatte. Effektiviteten av aksjeopsjonskompensasjon kommer fra de grunnleggende egenskapene til opsjoner og av spesielle funksjoner som finnes i mange opsjoner på ansatte. Denne artikkelen beskriver de viktigste funksjonene i ansattes aksjeopsjoner og undersøker hvordan de brukes av selskaper. Egenskaper for ansattes aksjeopsjoner Medarbeidsopsjoner er anropsalternativer gitt av en arbeidsgiver på companyrsquos stamaktie. Anropsmuligheter er kontrakter som gir innehavere rett, men ikke forpliktelse, til å kjøpe aksjer til en spesifisert pris (oppløsningskursen), enten på en bestemt dato eller over en bestemt periode. Virkelig verdi av et anropsalternativ har to komponenter. Den første, kjent som egenverdi, er det beløpet som innehaveren ville motta var muligheten til å bli utøvd i dag. Dette beløpet, som ikke kan være negativt, er det største av null og forskjellen mellom virkelig verdi på underliggende aksje og oppløsningspris på opsjonen. Den andre, kjent som tidsverdi, er forskjellen mellom virkelig verdi og egenverdien av alternativet. Virkelig verdi av et opsjonsopsjon på en aksjeselskaps aksjekurs er følsom for endringer i: Virkelig verdi av den underliggende aksjemessige verdien av opsjonen stiger med økning i virkelig verdi på aksjen. Den forventede volatiliteten i avkastningen på den underliggende verdien av opsjonen øker med økning i forventet volatilitet. Den risikofrie rentenivået av verdien av opsjonen øker med økning i risikofri rente. Tiden til opsjonen utløper når verdien av alternativet reduseres som tiden til utløp avtar. Utbyttet som forventes utbetalt på underliggende aksje i løpet av opsjonsperioden, reduseres med økte forventede utbytter. Aksjeopsjoner tildelt ansatte har normalt en utøvelseskurs som tilsvarer virkelig verdi av underliggende aksje på tidspunktet opsjonen er gitt, og har en levetid på sju til ti år. Aksjeopsjoner har generelt flere funksjoner som påvirker virkelig verdi. For det første er det vanligvis en innledende periode, ofte tre år etter tildeling av opsjonen (opptjeningsperioden), hvor arbeidstaker ikke er betinget av opsjonen. Snarere gjelder arbeidsgiverens rett til opsjonen ved utløpet av opptjeningsperioden bare om ytelsesforholdene er oppfylt. Ytelsesforholdet for ansatte er vanligvis i ansettelsesselskapets ansettelse i opptjeningsperioden. Valg, spesielt de som er gitt til ledende ansatte, kan ha ytterligere ytelsesforhold knyttet til selskapets og deres personlige ytelser. For det andre, når de er hjemmehørende, blir opsjoner vanligvis fortapt hvis medarbeider forlater stipendiatfirmaet. Det er imidlertid vanlig for ansatte å kunne utnytte opsjoner innen en periode, ofte 90 dager etter at de forlot selskapet. Forseelseavsetningen innebærer normalt at ansatte blir tvunget til en tidlig utøvelse av penger. Tredje aksjeopsjoner er vanligvis ikke overførbare, noe som betyr at ansatte kun kan innse verdien ved å utnytte opsjonen og selge aksjen. På den måten forgår de tidverdien av alternativet. Videre lesingFor siste gang: Aksjeopsjoner er en kostnad Tiden er kommet for å avslutte debatten om bokføring av aksjeopsjoner kontroversen har pågått altfor lenge. Faktisk reglene for rapportering av aksjeopsjoner dateres tilbake til 1972, da regnskapsprinsippstyret, forgjengeren til Financial Accounting Standards Board (FASB), utstedte APB 25. Regelen angav at kostnaden av opsjoner ved bevilgningen datoen skal måles ved egen vurdering av forskjellen mellom den nåværende markedsverdien av aksjene og oppløsningsprisen på opsjonen. Under denne metoden ble det ikke tildelt opsjoner når opsjonsprisen ble satt til dagens markedspris. Begrunnelsen for regelen var ganske enkel: Fordi ingen kontanter skifter hender når tilskuddet er gjort, er utstedelse av aksjeopsjon ikke en økonomisk signifikant transaksjon. Det var mange som tenkte på det tidspunktet. Hva mer var, var lite teori eller praksis tilgjengelig i 1972 for å veilede selskaper i å bestemme verdien av slike uutviklede finansielle instrumenter. APB 25 var foreldet innen et år. Publikasjonen i 1973 av Black-Scholes-formelen utløste en stor boom i markeder for børsnoterte opsjoner, en bevegelse forsterket av åpningen, også i 1973, av Chicago Board Options Exchange. Det var absolutt ingen tilfeldighet at veksten i de handlede opsjonsmarkedene ble speilet av en økende bruk av aksjeopsjonsstipendier i leder - og ansattes kompensasjon. Nasjonalt senter for ansattes eierskap anslår at nesten 10 millioner ansatte mottok aksjeopsjoner i 2000 mindre enn 1 million i 1990. Det ble snart klart i både teori og praksis at opsjoner av noe slag var verdt langt mer enn egenverdien definert av APB 25. FASB initierte en gjennomgang av opsjonsregnskapsregnskapet i 1984, og etter mer enn et tiår med oppvarmet kontrovers, utgitt SFAS 123 i oktober 1995. Det anbefalte ikke at selskapene skulle rapportere kostnaden for opsjoner gitt og for å bestemme sin rettferdige markedsverdi ved hjelp av alternativ-prismodeller. Den nye standarden var et kompromiss som gjenspeiler intensiv lobbyvirksomhet av forretningsfolk og politikere mot obligatorisk rapportering. De hevdet at utøvende aksjeopsjoner var en av de avgjørende komponentene i amerikansk ekstraordinær økonomisk renessanse, så ethvert forsøk på å endre regnskapsreglene for dem var et angrep på Americas enormt vellykket modell for å skape nye virksomheter. De fleste selskaper valgte uunngåelig å ignorere anbefalingen om at de motsatte seg så voldsomt og fortsatte å registrere kun egenverdien ved tildelingsdato, vanligvis null, av deres opsjoner på stock options. Deretter gjorde den ekstraordinære bremsen i aksjekursene kritikere av opsjonsutgiftene, ligner spoilsports. Men siden ulykken har debatten returnert med hevn. Skarpheten av bedriftens regnskapskandaler spesielt har avdekket hvor uvirkelig et bilde av deres økonomiske resultater mange selskaper har malt i sine regnskap. I økende grad har investorer og regulatorer kommet for å innse at opsjonsbasert kompensasjon er en stor forvrengende faktor. Hadde AOL Time Warner i 2001 for eksempel rapportert ansatteopsjonsutgifter som anbefalt av SFAS 123, ville det ha vist et driftsunderskudd på rundt 1,7 milliarder i stedet for de 700 millioner i driftsinntektene som det faktisk rapporterte. Vi tror at saken for kostnadsutgifter er overveldende, og i de følgende sidene undersøker og avviser vi hovedkravene fremsatt av de som fortsetter å motsette seg det. Vi demonstrerer at, i motsetning til disse ekspertsargumentene, aksjeopsjonsstipendier har virkelige kontantstrømimplikasjoner som må rapporteres, at måten å kvantifisere disse implikasjonene er tilgjengelig, er at fotnoteopplysning ikke er en akseptabel erstatning for å rapportere transaksjonen i inntektene oppstilling og balanse, og at full anerkjennelse av opsjonskostnader ikke trenger å emasculate incentiver av entreprenørskapsvirksomheter. Vi diskuterer da bare hvordan bedrifter kan gå om å rapportere kostnaden av opsjoner på resultatregnskap og balanser. Fallacy 1: Aksjeopsjoner representerer ikke en reell kostnad Det er et grunnleggende prinsipp for regnskapsføring at regnskap skal registrere økonomisk vesentlige transaksjoner. Ingen tviler på at handlede alternativer møter det kriteriet tusenvis av dollar verdt er kjøpt og solgt hver dag, enten i over-the-counter markedet eller på utveksling. For mange er imidlertid aksjeselskapsstipendier en annen historie. Disse transaksjonene er ikke økonomisk signifikante, argumentet går fordi ingen kontanter skifter hender. Som tidligere amerikanske eksekutivdirektør Harvey Golub satte den i en 8. august 2002, Wall Street Journal artikkel, er opsjonsopsjoner aldri en kostnad for selskapet, og derfor bør det aldri bli regnskapsført som en kostnad i resultatregnskapet. Den stillingen tåler økonomisk logikk, for ikke å nevne sunn fornuft, på flere måter. For en start trenger verdioverføringer ikke å innebære overføring av kontanter. Mens en transaksjon som involverer en kvittering eller betaling er tilstrekkelig til å generere en opptakbar transaksjon, er det ikke nødvendig. Hendelser som utveksling av aksjer for eiendeler, signering av en leieavtale, tilveiebringelse av fremtidig pensjon eller feriefordeler for inneværende periode ansettelse, eller kjøp av materiale på kreditt alle utløser regnskapstransaksjoner fordi de innebærer overføringer av verdi, selv om ingen kontanter skifter hender på det tidspunktet transaksjon oppstår. Selv om ingen kontanter skifter hender, utstedes aksjeopsjoner til ansatte med et offer av kontanter, en mulighetskostnad, som må regnskapsføres. Hvis et selskap skulle gi aksjer, i stedet for opsjoner, til ansatte, ville alle være enige om at selskapets kostnader for denne transaksjonen ville være det kontanter det ellers ville ha fått hvis det hadde solgt aksjene til dagens markedspris til investorer. Det er akkurat det samme med aksjeopsjoner. Når et selskap gir opsjoner til ansatte, gir det muligheten til å motta kontanter fra garantistene som kan ta de samme alternativene og selge dem i et konkurransedyktig marked for valg til investorer. Warren Buffett gjorde dette poenget grafisk i en kolonne i Washington Post, 9. april 2002, da han sa: Berkshire Hathaway vil gjerne motta alternativer i stedet for kontanter for mange av de varer og tjenester vi selger Amerika. Å gi opsjoner til ansatte i stedet for å selge dem til leverandører eller investorer via garantistyrker innebærer et faktisk tap av kontanter til firmaet. Det kan selvfølgelig være mer rimelig argumentert for at kontanter som gis ved å utstede opsjoner til ansatte, i stedet for å selge dem til investorer, kompenseres av kontanter konsernet opprettholder ved å betale sine ansatte mindre penger. Som to anerkjente økonomer, Burton G. Malkiel og William J. Baumol, notert i en 4 april 2002, Wall Street Journal-artikkel: Et nytt entreprenørfirma kan ikke være i stand til å yte den kontantkompensasjon som trengs for å tiltrekke fremragende arbeidstakere. I stedet kan det tilby aksjeopsjoner. Men Malkiel og Baumol følger dessverre ikke sin observasjon til sin logiske konklusjon. For hvis kostnaden for aksjeopsjoner ikke er universelt innlemmet i måling av nettoinntekt, vil selskaper som gir opsjoner, undergrave kompensasjonskostnadene, og det vil ikke være mulig å sammenligne lønnsomhet, produktivitet og kapitalbasert tiltak med økonomisk tilsvarende selskaper som bare har strukturert deres kompensasjonssystem på en annen måte. Den følgende hypotetiske illustrasjonen viser hvordan det kan skje. Tenk deg to selskaper, KapCorp og MerBod, som konkurrerer i nøyaktig samme bransje. De to er bare forskjellig i strukturen av deres kompensasjonspakker. KapCorp betaler sine arbeidere 400.000 i total kompensasjon i form av kontanter i løpet av året. I begynnelsen av året utsteder det også gjennom en tegningsordning 100.000 verdier av opsjoner i kapitalmarkedet, som ikke kan utøves i ett år, og det krever at ansatte skal bruke 25 av kompensasjonen til å kjøpe de nyutstedte opsjonene. Netto kontantstrøm til KapCorp er 300.000 (400.000 i kompensasjonskostnad mindre enn 100.000 fra salget av opsjonene). MerBods tilnærming er bare litt annerledes. Den betaler sine arbeidere 300.000 i kontanter og gir dem direkte 100.000 verdier av opsjoner i begynnelsen av året (med samme ettårig treningsbegrensning). Økonomisk sett er de to posisjonene identiske. Hvert selskap har betalt totalt 400.000 i erstatning, hver har utstedt 100.000 verdier av opsjoner, og for hver netto kontantstrøm utgjør 300.000 etter at kontantene mottatt fra utstedelsen av opsjonene trekkes fra kontanter brukt til kompensasjon. Ansatte hos begge selskapene har samme 100.000 opsjoner i løpet av året, og gir samme motivasjon, incitament og retensjonseffekter. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Ved utarbeidelsen av årsregnskapet vil KapCorp bestille kompensasjonskostnader på 400.000 og vise 100.000 opsjoner i balansen på en egenkapitalkonto. Hvis kostnaden for opsjoner utstedt til ansatte ikke regnskapsføres som en kostnad, vil MerBod imidlertid bestille en kompensasjonskostnad på bare 300.000 og ikke vise noen opsjoner utstedt i balansen. Forutsatt ellers identiske inntekter og kostnader, vil det se ut som om MerBods inntjening var 100.000 høyere enn KapCorps. MerBod vil også synes å ha en lavere egenkapitalbase enn KapCorp, selv om økningen i antall utestående aksjer i hvert fall vil være det samme for begge selskapene dersom alle opsjoner utøves. Som følge av lavere kompensasjonskostnad og lavere egenkapitalposisjon, vil MerBods ytelse ved de fleste analytiske tiltak ser ut til å være langt overlegen til KapCorps. Denne forvrengningen er selvsagt gjentatt hvert år at de to firmaene velger de forskjellige kompensasjonsformene. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Fallacy 2: Kostnaden for ansattes aksjeopsjoner kan ikke estimeres Noen motstandere av opsjonsutgifter forsvarer sin posisjon på praktisk, ikke konseptuell grunnlag. Alternativ-prismodeller kan virke, sier de, som en veiledning for verdsettelse av børsnoterte alternativer. Men de kan ikke fange verdien av ansatteopsjoner, som er private kontrakter mellom selskapet og ansatt for illikvide instrumenter som ikke kan fritt selges, byttes, pantsatt som sikkerhet eller sikres. Det er sant at en instrumentets mangel på likviditet generelt vil redusere verdien til innehaveren. Men innehaverens likviditetstap gjør ingen forskjell på hva det koster utstederen å skape instrumentet med mindre utstederen på en eller annen måte drar nytte av mangel på likviditet. Og for aksjeopsjoner har fraværet av et flytende marked liten effekt på verdien til innehaveren. Den flotte skjønnheten av alternativ-prismodeller er at de er basert på egenskapene til den underliggende aksjen. Det er nettopp hvorfor de har bidratt til den ekstraordinære veksten av opsjonsmarkedene de siste 30 årene. Black-Scholes-prisen på et alternativ er lik verdien av en portefølje av aksjer og kontanter som styres dynamisk for å kopiere utbetalingene til det alternativet. Med en helt likvide beholdning kunne en ellers ubegrenset investor helt sikre en opsjonsrisiko og trekke ut verdien ved å selge kort replikerende portefølje av aksjer og kontanter. I så fall vil likviditetsrabatten på opsjonsverdien være minimal. Og det gjelder selv om det ikke var noe marked for handel alternativet direkte. Likviditetenes mangel på markeder i aksjeopsjoner fører derfor ikke til rabatt i opsjonsverdien til innehaveren. Investeringsbanker, kommersielle banker og forsikringsselskaper har nå gått langt utover den grunnleggende, 30-årige Black-Scholes modellen for å utvikle tilnærminger til prising av alle mulige alternativer: Standard seg. Eksotiske. Alternativer handlet gjennom mellommenn, over disk, og på utveksling. Alternativer knyttet til valutasvingninger. Alternativer innebygd i komplekse verdipapirer som konvertibel gjeld, foretrukket lager eller gjeldsgjeld som boliglån med forskuddsbetaling eller rentedeksler og - gulv. En hel underindustri har utviklet seg for å hjelpe enkeltpersoner, selskaper og pengemarkedsforvaltere å kjøpe og selge disse komplekse verdipapirene. Nåværende finansiell teknologi tillater absolutt at bedrifter skal inkludere alle funksjonene til ansattes aksjeopsjoner i en prismodell. Noen få investeringsbanker vil til og med sitere priser for ledere som ønsker å sikre eller selge sine aksjeopsjoner før opptjening, hvis deres selskaps opsjonsplan tillater det. Selvfølgelig estimerer formelbaserte eller garantistyrere om kostnaden for ansatteopsjoner er mindre presise enn kontantutbetalinger eller delstilskudd. Men regnskapet bør streve for å være omtrent rett i å reflektere økonomisk virkelighet i stedet for nettopp feil. Ledere stammer rutinemessig på estimater for viktige kostnadsposter, for eksempel avskrivninger på anlegg og utstyr og avsetninger mot ansvarsforpliktelser, som fremtidige miljøopprensninger og bosetninger fra produktansvar og andre rettssaker. Ved beregning av kostnadene for ansattepensjon og andre pensjonsytelser bruker forvaltere aktuarmessige estimater av fremtidige renter, ansettelsespensjon, ansattes pensjonsdato, lengden på arbeidstakerne og deres ektefeller, og økningen av fremtidige medisinske kostnader. Prismodeller og omfattende erfaring gjør det mulig å estimere kostnaden for aksjeopsjoner utstedt i en gitt periode med en presisjon som er sammenlignbar med eller større enn mange av disse andre elementene som allerede vises på selskapsinntekter og balanser. Ikke alle innvendingene mot å bruke Black-Scholes og andre opsjonsvurderingsmodeller er basert på vanskeligheter med å estimere kostnaden for tildelte opsjoner. For eksempel hevdet John DeLong, i et Paper of Competitive Enterprise Institute i juni 2002 med tittelen The Stock Options Controversy og The New Economy, at selv om en verdi ble beregnet ut fra en modell, ville beregningen kreve justering for å gjenspeile verdien til den ansatte. Han er bare halvparten riktig. Ved å betale ansatte med egne aksjer eller opsjoner, tvinger selskapet seg til å holde svært ikke-diversifiserte finansielle porteføljer, en risiko som ytterligere blir kompensert av investeringen av den medarbeiders egen menneskelige kapital i selskapet også. Siden nesten alle enkeltpersoner er risikofylte, kan vi forvente at ansatte skal legge betydelig lavere verdi på deres opsjonspakke enn andre, bedre diversifiserte investorer. Estimater av omfanget av denne risikovurderingsprisen for ansattrisiko, som det noen ganger kalles fra 20 til 50, avhengig av volatiliteten til den underliggende aksjen og graden av diversifisering av medarbeiderporteføljen. Eksistensen av denne dødvektskostnaden brukes noen ganger til å rettferdiggjøre den tilsynelatende store omfanget av opsjonsbasert godtgjørelse utlevert til toppledere. Et selskap som for eksempel søker å belønne sin administrerende direktør med 1 million i opsjoner som er verdt 1000 hver i markedet, kan (kanskje perversivt) på grunn av at det skal utstede 2000 i stedet for 1000 opsjoner fordi opsjonene fra konsernsjefene er mulige bare 500 hver. (Vi vil påpeke at denne begrunnelsen validerer vårt tidligere punkt at alternativene er en erstatning for kontanter.) Men selv om det muligens kan være rimelig å ta hensyn til dødvektskostnad når man bestemmer hvor mye egenkapitalbasert kompensasjon (som opsjoner) skal inkludere i en lederpakke, er det absolutt ikke rimelig å la dødevektskostnader påvirke måten selskapene registrerer kostnadene ved pakkene. Regnskapet reflekterer selskapets økonomiske perspektiv, ikke de enheter (herunder ansatte) som det handler om. Når et selskap selger et produkt til en kunde, for eksempel, trenger det ikke å verifisere hva produktet er verdt for den enkelte. Det teller forventet kontantbetaling i transaksjonen som omsetning. På samme måte, når selskapet kjøper et produkt eller en tjeneste fra en leverandør, undersøker den ikke om den betalte prisen var større eller mindre enn leverandørene kostet eller hva leverandøren kunne ha mottatt dersom det solgte produktet eller tjenesten andre steder. Selskapet registrerer kjøpesummen som kontanter eller kontantekvivalenter den ofrede for å skaffe seg godet eller tjenesten. Anta at en klærprodusent skulle bygge et treningssenter for sine ansatte. Selskapet ville ikke gjøre det for å konkurrere med treningssenter. Det vil bygge senteret for å generere høyere inntekter fra økt produktivitet og kreativitet til sunnere, lykkere ansatte og å redusere kostnader som følge av ansattes omsetning og sykdom. Kostnaden for selskapet er klart kostnaden for å bygge og vedlikeholde anlegget, ikke verdien som de enkelte ansatte kan plassere på den. Kostnaden for treningssenteret er regnskapsført som en periodisk kostnad, løst tilpasset forventet inntektsøkning og reduksjon i ansattes kostnader. Den eneste fornuftige begrunnelsen vi har sett for å koste utøvende opsjoner under markedsverdien, kommer fra observasjonen om at mange opsjoner blir fortapt når ansatte forlater eller blir utøvet for tidlig på grunn av risikovilligheten til ansatte. I disse tilfellene blir eksisterende aksjeeiere fortynnet mindre enn det ellers ville være, eller slet ikke, og dermed redusere selskapets kompensasjonskostnad. Selv om vi er enige med den grunnleggende logikken i dette argumentet, kan virkningen av fortabelse og tidlig utøvelse på teoretiske verdier være grovt overdrevet. (Se den virkelige effekten av fortabelse og tidlig opplæring i slutten av denne artikkelen.) Virkelige konsekvenser av fortabelse og tidlig opplæring I motsetning til kontantlønn, kan opsjoner ikke overføres fra den enkelte tildelt dem til noen andre. Ikke-overførbarhet har to effekter som kombinerer for å gjøre ansattealternativer mindre verdifulle enn konvensjonelle opsjoner som handles i markedet. For det første mister ansatte sine opsjoner dersom de forlater selskapet før opsjonene er opptjent. For det andre har ansatte en tendens til å redusere risikoen ved å utøve interesserte aksjeopsjoner mye tidligere enn en veldiversifisert investor ville, og dermed redusere potensialet for en mye høyere utbytte dersom de hadde opsjonene til forfall. Ansatte med faste opsjoner som er i pengene, vil også utøve dem når de slutter, siden de fleste bedrifter krever at ansatte bruker eller mister sine valg ved avreise. I begge tilfeller reduseres den økonomiske effekten på selskapet ved utstedelse av opsjonene, siden verdien og relative størrelsen på eksisterende aksjeeiersposter utvides mindre enn de kunne ha vært, eller slet ikke. Å anerkjenne den økende sannsynligheten for at selskapene vil bli pålagt å utnytte aksjeopsjoner, kjemper noen motstandere med en rearguard-handling ved å forsøke å overtale standard settere til å betydelig redusere den rapporterte kostnaden for disse alternativene, diskontere deres verdi fra det som måles av finansielle modeller for å gjenspeile den sterke sannsynlighet for fortabelse og tidlig trening. Nåværende forslag fra disse menneskene til FASB og IASB vil gi selskapene mulighet til å anslå andelen opsjoner som fortabes i løpet av opptjeningsperioden og redusere kostnaden for opsjonsstipendier med dette beløpet. I stedet for å bruke utløpsdatoen for opsjonslivet i en opsjonsprisemodell, søker forslagene å tillate at selskaper bruker et forventet liv for muligheten til å reflektere sannsynligheten for tidlig trening. Ved å bruke et forventet liv (som selskapene kan anslå i nærheten av opptjeningsperioden, si fire år) i stedet for kontraktsperioden på ti år, vil det redusere den estimerte kostnaden av opsjonen betydelig. Noen justeringer bør gjøres for fortabelse og tidlig trening. Men den foreslåtte metoden overstiger betydelig kostnadsreduksjon siden den forsømmer omstendighetene under hvilke opsjoner som mest sannsynlig vil bli fortapt eller utøves tidlig. Når disse omstendighetene er tatt i betraktning, er reduksjonen i ansattskostnadskostnadene sannsynligvis mye mindre. Først vurderer du forfeiture. Å bruke en flat prosentandel for fortabelser basert på historisk eller potensiell ansatt er omsetning kun gyldig dersom fortabelse er en tilfeldig hendelse, som et lotteri, uavhengig av aksjekursen. I virkeligheten er imidlertid sannsynligheten for fortabelse negativt knyttet til verdien av opsjonsalternativene og dermed til aksjekursen selv. Folk er mer sannsynlig å forlate et selskap og miste opsjoner når aksjekursen har gått ned og alternativene er verdt lite. Men hvis firmaet har gjort det bra og aksjekursen har økt betydelig siden tildelingsdagen, vil alternativene bli mye mer verdifulle, og ansatte vil være mye mindre tilbøyelige til å forlate. Hvis arbeidstakeromsetning og fortabelse er mer sannsynlig når opsjonene er minst verdifulle, reduseres lite av opsjonskostnadene ved tildelingstidspunktet på grunn av sannsynligheten for fortabelse. Argumentet for tidlig trening er lik. Det avhenger også av fremtidig aksjekurs. Ansatte vil ha en tendens til å trene tidlig hvis det meste av deres formue er bundet i selskapet, de må diversifisere, og de har ingen annen måte å redusere risikoeksponeringen mot selskapets aksjekurs. Ledende ansatte, derimot, med de største opsjonsinvesteringene, er usannsynlig å utøve tidlig og ødelegge opsjonsverdien når aksjekursen har steget vesentlig. Ofte har de ubegrenset aksje, som de kan selge som et mer effektivt middel for å redusere risikoeksponeringen. Eller de har nok på plass for å inngå kontrakt med en investeringsbank for å sikre sine opsjonsstillinger uten å utøve for tidlig. Som med fortapningsfunksjonen, vil beregningen av et forventet opsjonsliv uten hensyn til størrelsen på beholdningen av ansatte som trener tidlig, eller til deres evne til å sikre deres risiko på annen måte, betydelig undervurdere kostnaden for opsjoner. Alternativprismodeller kan modifiseres for å inkludere innflytelsen av aksjekursene og omfanget av ansatteopsjoner og aksjebeholdning på sannsynligheten for fortabelse og tidlig trening. (Se for eksempel Mark Rubinsteins Fall 1995 artikkel i Journal of Derivatives. På regnskapsverdi av ansatteaksjonsopsjoner.) Den faktiske størrelsen av disse tilpasningene må baseres på spesifikke bedriftsdata, som aksjekursvekst og distribusjon av opsjonsstipendier blant ansatte. Tilpasningene, som er riktig vurdert, kan vise seg å være betydelig mindre enn de foreslåtte beregningene (tilsynelatende godkjent av FASB og IASB) ville produsere. Faktisk, for noen selskaper, kan en beregning som ignorerer fortabelser og tidlig trening helt kunne komme nærmere den virkelige kostnaden for alternativer enn en som helt ignorerer de faktorene som påvirker ansettelsesforebygging og tidlige treningsbeslutninger. Fallacy 3: Lageropsjonskostnader er allerede tilstrekkelig avslørt Et annet argument til forsvar for den eksisterende tilnærmingen er at selskapene allerede gir opplysninger om kostnaden for opsjonsbevis i fotnoter til regnskapet. Investorer og analytikere som ønsker å justere resultatregnskapet for kostnaden av opsjoner, har derfor de nødvendige dataene lett tilgjengelige. Vi finner det argumentet vanskelig å svelge. Som vi har påpekt, er det et grunnleggende regnskapsprinsipp at resultatregnskapet og balansen skal skildre selskapets underliggende økonomi. Ved å redusere et element av så stor økonomisk betydning som tilskudd til ansatte i tillegg til fotnoter, vil disse rapportene systematisk forvrides. Men selv om vi skulle akseptere prinsippet om at opplysning av fotnote er tilstrekkelig, ville vi i virkeligheten finne det en dårlig erstatning for å regne ut regningen direkte på de primære uttalelsene. For å begynne med bruker investeringsanalytikere, advokater og tilsynsmyndigheter nå elektroniske databaser for å beregne lønnsomhetsforhold basert på tallene i selskapene reviderte resultatregnskap og balanser. En analytiker som følger et enkelt selskap, eller til og med en liten gruppe selskaper, kan gjøre justeringer for informasjon som er beskrevet i fotnoter. Men det ville være vanskelig og kostbart å gjøre for en stor gruppe selskaper som hadde satt forskjellige typer data i ulike ikke-standardformater i fotnoter. Det er klart at det er mye lettere å sammenligne selskaper på like vilkår, der alle kompensasjonskostnader er innarbeidet i inntektsnumrene. Hva mer, tallene som er oppgitt i fotnoter, kan være mindre pålitelige enn de som er beskrevet i hovedregnskapet. For det første vurderer ledere og revisorer vanligvis tilleggsfotnoter sist og bruker mindre tid til dem enn de gjør til tallene i de primære uttalelsene. Som et eksempel viser fotnoten i eBays FY 2000 årsrapport en veid gjennomsnittlig tildelingstidsmessig verdi på opsjoner gitt i 1999 på 105,03 for et år hvor den veide gjennomsnittlige utøvelseskursen på aksjer ble 64,59. Bare hvordan verdien av tildelte opsjoner kan være 63 mer enn verdien av den underliggende aksjen er ikke åpenbar. I 2000 ble samme effekt rapportert: en virkelig verdi på opsjoner gitt av 103,79 med en gjennomsnittlig utøvelseskurs på 62,69. Tilsynelatende ble denne feilen endelig oppdaget, siden rapporten fra FY 2001 med tilbakevendende tilpasning av gjennomsnittlige dagverdier for 1999 og 2000 til henholdsvis 40,45 og 41,40. Vi tror at ledere og revisorer vil utøve større omhu og omsorg for å skaffe pålitelige estimater av kostnaden ved aksjeopsjoner dersom disse tallene er inkludert i selskapsresultatregnskapene enn de for øyeblikket gjør for fotnotebeskrivelse. Vår kollega William Sahlman i sin HBR-artikkel i desember 2002, Utgiftsløsninger løser ingenting, har uttrykt bekymring for at rikdom av nyttig informasjon i fotnoteene om aksjeopsjoner som er gitt, vil gå tapt hvis opsjonene kostnadsføres. Men å anerkjenne kostnaden for opsjoner i resultatregnskapet utelukker ikke at man fortsetter å gi en fotnote som forklarer den underliggende fordelingen av tilskudd og metodologien og parameterinngangene som brukes til å beregne kostnaden for aksjeopsjonene. Noen kritikere av opsjonsutgiften argumenterer, som venturekapitalist John Doerr og FedEx CEO Frederick Smith gjorde i en kolonne i New York Times den 5. april 2002 at hvis kostnadene skulle kreves, ble virkningen av opsjoner talt to ganger i resultat per aksje : Først som en potensiell fortynning av inntjeningen, ved å øke utestående aksjer, og andre som avgift mot rapportert inntjening. Resultatet ville være unøyaktig og villedende inntjening per aksje. We have several difficulties with this argument. First, option costs only enter into a (GAAP-based) diluted earnings-per-share calculation when the current market price exceeds the option exercise price. Thus, fully diluted EPS numbers still ignore all the costs of options that are nearly in the money or could become in the money if the stock price increased significantly in the near term. Second, relegating the determination of the economic impact of stock option grants solely to an EPS calculation greatly distorts the measurement of reported income, would not be adjusted to reflect the economic impact of option costs. These measures are more significant summaries of the change in economic value of a company than the prorated distribution of this income to individual shareholders revealed in the EPS measure. This becomes eminently clear when taken to its logical absurdity: Suppose companies were to compensate all their suppliersof materials, labor, energy, and purchased serviceswith stock options rather than with cash and avoid all expense recognition in their income statement. Their income and their profitability measures would all be so grossly inflated as to be useless for analytic purposes only the EPS number would pick up any economic effect from the option grants. Our biggest objection to this spurious claim, however, is that even a calculation of fully diluted EPS does not fully reflect the economic impact of stock option grants. The following hypothetical example illustrates the problems, though for purposes of simplicity we will use grants of shares instead of options. The reasoning is exactly the same for both cases. Lets say that each of our two hypothetical companies, KapCorp and MerBod, has 8,000 shares outstanding, no debt, and annual revenue this year of 100,000. KapCorp decides to pay its employees and suppliers 90,000 in cash and has no other expenses. MerBod, however, compensates its employees and suppliers with 80,000 in cash and 2,000 shares of stock, at an average market price of 5 per share. The cost to each company is the same: 90,000. But their net income and EPS numbers are very different. KapCorps net income before taxes is 10,000, or 1.25 per share. By contrast, MerBods reported net income (which ignores the cost of the equity granted to employees and suppliers) is 20,000, and its EPS is 2.00 (which takes into account the new shares issued). Of course, the two companies now have different cash balances and numbers of shares outstanding with a claim on them. But KapCorp can eliminate that discrepancy by issuing 2,000 shares of stock in the market during the year at an average selling price of 5 per share. Now both companies have closing cash balances of 20,000 and 10,000 shares outstanding. Under current accounting rules, however, this transaction only exacerbates the gap between the EPS numbers. KapCorps reported income remains 10,000, since the additional 10,000 value gained from the sale of the shares is not reported in net income, but its EPS denominator has increased from 8,000 to 10,000. Consequently, KapCorp now reports an EPS of 1.00 to MerBods 2.00, even though their economic positions are identical: 10,000 shares outstanding and increased cash balances of 20,000. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. Indeed, if we say that the fully diluted EPS figure is the right way to disclose the impact of share options, then we should immediately change the current accounting rules for situations when companies issue common stock, convertible preferred stock, or convertible bonds to pay for services or assets. At present, when these transactions occur, the cost is measured by the fair market value of the consideration involved. Why should options be treated differently Fallacy 4: Expensing Stock Options Will Hurt Young Businesses Opponents of expensing options also claim that doing so will be a hardship for entrepreneurial high-tech firms that do not have the cash to attract and retain the engineers and executives who translate entrepreneurial ideas into profitable, long-term growth. This argument is flawed on a number of levels. For a start, the people who claim that option expensing will harm entrepreneurial incentives are often the same people who claim that current disclosure is adequate for communicating the economics of stock option grants. The two positions are clearly contradictory. If current disclosure is sufficient, then moving the cost from a footnote to the balance sheet and income statement will have no market effect. But to argue that proper costing of stock options would have a significant adverse impact on companies that make extensive use of them is to admit that the economics of stock options, as currently disclosed in footnotes, are not fully reflected in companies market prices. More seriously, however, the claim simply ignores the fact that a lack of cash need not be a barrier to compensating executives. Rather than issuing options directly to employees, companies can always issue them to underwriters and then pay their employees out of the money received for those options. Considering that the market systematically puts a higher value on options than employees do, companies are likely to end up with more cash from the sale of externally issued options (which carry with them no deadweight costs) than they would by granting options to employees in lieu of higher salaries. Even privately held companies that raise funds through angel and venture capital investors can take this approach. The same procedures used to place a value on a privately held company can be used to estimate the value of its options, enabling external investors to provide cash for options about as readily as they provide cash for stock. Thats not to say, of course, that entrepreneurs should never get option grants. Venture capital investors will always want employees to be compensated with some stock options in lieu of cash to be assured that the employees have some skin in the game and so are more likely to be honest when they tout their companys prospects to providers of new capital. But that does not preclude also raising cash by selling options externally to pay a large part of the cash compensation to employees. We certainly recognize the vitality and wealth that entrepreneurial ventures, particularly those in the high-tech sector, bring to the U. S. economy. A strong case can be made for creating public policies that actively assist these companies in their early stages, or even in their more established stages. The nation should definitely consider a regulation that makes entrepreneurial, job-creating companies healthier and more competitive by changing something as simple as an accounting journal entry. But we have to question the effectiveness of the current rule, which essentially makes the benefits from a deliberate accounting distortion proportional to companies use of one particular form of employee compensation. After all, some entrepreneurial, job-creating companies might benefit from picking other forms of incentive compensation that arguably do a better job of aligning executive and shareholder interests than conventional stock options do. Indexed or performance options, for example, ensure that management is not rewarded just for being in the right place at the right time or penalized just for being in the wrong place at the wrong time. A strong case can also be made for the superiority of properly designed restricted stock grants and deferred cash payments. Yet current accounting standards require that these, and virtually all other compensation alternatives, be expensed. Are companies that choose those alternatives any less deserving of an accounting subsidy than Microsoft, which, having granted 300 million options in 2001 alone, is by far the largest issuer of stock options A less distorting approach for delivering an accounting subsidy to entrepreneurial ventures would simply be to allow them to defer some percentage of their total employee compensation for some number of years, which could be indefinitelyjust as companies granting stock options do now. That way, companies could get the supposed accounting benefits from not having to report a portion of their compensation costs no matter what form that compensation might take. What Will Expensing Involve Although the economic arguments in favor of reporting stock option grants on the principal financial statements seem to us to be overwhelming, we do recognize that expensing poses challenges. For a start, the benefits accruing to the company from issuing stock options occur in future periods, in the form of increased cash flows generated by its option motivated and retained employees. The fundamental matching principle of accounting requires that the costs of generating those higher revenues be recognized at the same time the revenues are recorded. This is why companies match the cost of multiperiod assets such as plant and equipment with the revenues these assets produce over their economic lives. In some cases, the match can be based on estimates of the future cash flows. In expensing capitalized software-development costs, for instance, managers match the costs against a predicted pattern of benefits accrued from selling the software. In the case of options, however, managers would have to estimate an equivalent pattern of benefits arising from their own decisions and activities. That would likely introduce significant measurement error and provide opportunities for managers to bias their estimates. We therefore believe that using a standard straight-line amortization formula will reduce measurement error and management bias despite some loss of accuracy. The obvious period for the amortization is the useful economic life of the granted option, probably best measured by the vesting period. Thus, for an option vesting in four years, 148 of the cost of the option would be expensed through the income statement in each month until the option vests. This would treat employee option compensation costs the same way the costs of plant and equipment or inventory are treated when they are acquired through equity instruments, such as in an acquisition. In addition to being reported on the income statement, the option grant should also appear on the balance sheet. In our opinion, the cost of options issued represents an increase in shareholders equity at the time of grant and should be reported as paid-in capital. Some experts argue that stock options are more like contingent liability than equity transactions since their ultimate cost to the company cannot be determined until employees either exercise or forfeit their options. This argument, of course, ignores the considerable economic value the company has sacrificed at time of grant. Whats more, a contingent liability is usually recognized as an expense when it is possible to estimate its value and the liability is likely to be incurred. At time of grant, both these conditions are met. The value transfer is not just probable it is certain. The company has granted employees an equity security that could have been issued to investors and suppliers who would have given cash, goods, and services in return. The amount sacrificed can also be estimated, using option-pricing models or independent estimates from investment banks. There has to be, of course, an offsetting entry on the asset side of the balance sheet. FASB, in its exposure draft on stock option accounting in 1994, proposed that at time of grant an asset called prepaid compensation expense be recognized, a recommendation we endorse. FASB, however, subsequently retracted its proposal in the face of criticism that since employees can quit at any time, treating their deferred compensation as an asset would violate the principle that a company must always have legal control over the assets it reports. We feel that FASB capitulated too easily to this argument. The firm does have an asset because of the option grantpresumably a loyal, motivated employee. Even though the firm does not control the asset in a legal sense, it does capture the benefits. FASBs concession on this issue subverted substance to form. Finally, there is the issue of whether to allow companies to revise the income number theyve reported after the grants have been issued. Some commentators argue that any recorded stock option compensation expense should be reversed if employees forfeit the options by leaving the company before vesting or if their options expire unexercised. But if companies were to mark compensation expense downward when employees forfeit their options, should they not also mark it up when the share price rises, thereby increasing the market value of the options Clearly, this can get complicated, and it comes as no surprise that neither FASB nor IASB recommends any kind of postgrant accounting revisions, since that would open up the question of whether to use mark-to-market accounting for all types of assets and liabilities, not just share options. At this time, we dont have strong feelings about whether the benefits from mark-to-market accounting for stock options exceed the costs. But we would point out that people who object to estimating the cost of options granted at time of issue should be even less enthusiastic about reestimating their options cost each quarter. We recognize that options are a powerful incentive, and we believe that all companies should consider them in deciding how to attract and retain talent and align the interests of managers and owners. But we also believe that failing to record a transaction that creates such powerful effects is economically indefensible and encourages companies to favor options over alternative compensation methods. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. Companies should choose compensation methods according to their economic benefitsnot the way they are reported. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. A version of this article appeared in the March 2003 issue of Harvard Business Review. Incentive or Gift How Perception of Employee Stock Options Affects Performance The basic theory of why companies issue stock options to their employees is fairly simple: The more that a firm8217s stock price increases, the greater the profit from exercising those options, creating what employers hope is a valuable incentive that will motivate employees to focus on making the company more successful and more profitable. But new Wharton research shows that managers may not view stock options as an incentive at all. In a paper titled, 8220Stock Option Exercise and Gift Exchange Relationships: Evidence for a Large U. S. Company ,8221 management professor Peter Cappelli and Martin J. Conyon, a senior fellow at Wharton8217s Center for Human Resources. found the practice impacted employee performance after workers earned a sizable payoff from exercising their stock options. Even then, the employees viewed the options not as an incentive, but as a gift they felt compelled to repay by working harder. 8220The reciprocity effect we found is really bigger than the incentive effect,8221 Cappelli says. 8220We found that when the company does well and the share price goes up and people make more money, their performance in the next period goes up as well. The story reminds us that the workplace is a psychological place and a social place, as well.8221 Indeed, the patterns uncovered by Cappelli and Conyon might cause companies to reconsider the ways that stock options are used. As outlined by the paper, the stock option arguably functions more as a lottery, with those employees who were lucky to sell their shares at exactly the right time delivering the expected better performance, while others do not. 8220The story is not that people work harder to make the share price go up,8221 Cappelli noted. 8220It is that if the share price goes up and people make money, they feel an obligation to work harder. That8217s a bit of a surprise.8221 The Impulse to Give Back Boosting the research effort was a large amount of data provided by a major American public corporation. The firm granted stock options to the 4,500 employees 8212 primarily store managers 8212 based solely on their level within the company hierarchy, as opposed to job performance. Because these lower-level managers were largely responsible only for the sales performance in individual stores, there was little chance that their day-to-day work would actually directly influence share price, or that the manager would perceive such an impact. The issue is significant because over the last two decades, American firms have both greatly increased use of a stock option plan as a form of employee compensation, and broadened the class of eligible employees to include more than just the most elite executives. According to the National Center for Employee Ownership, only one million U. S. employees held stock options in 1990. That figure has since skyrocketed to nine million workers now participating in roughly 30,000 different plans. Sponsored Content: Despite the wide number of stock option plans, the philosophy behind each of these programs is essentially the same. The company grants employees the option to sell a set number of company shares when the price of the stock goes above a fixed level within a fixed period of time. Of course, the higher the stock price, the greater a profit an employee sees 8212 either on paper or in cash if he or she immediately sells those shares. Thus, leadership at firms offering this benefit expect it to result in better employee performance, or creative ideas to boost profits and sales in ways that would have a positive effect on the stock. Past studies have shown some positive effects from stock option programs 8212 particularly when it comes to retaining employees in a more competitive labor market. But experts have long questioned the options8217 role as a workplace incentive, since the connection between any individual8217s job performance and the company8217s share price is highly abstract, as opposed to a manager8217s bonus for meeting a specific sales or cost-cutting goal. 8220Think about how hard an individual manager would have to work to drive the share price of their company up,8221 Cappelli points out. 8220There is so little connection between your efforts and share prices.8221 Cappelli and Conyon8217s hypothesis was based upon the notion that the gains from stock options are not necessarily expected, and therefore act as more of a gift from the employer than as an incentive. To test this theory, they first examined decades of research into how gifts affect human behavior. Anthropologists studying Stone Age cultures, or more modern but primitive social structures in remote areas, have found examples of a so-called 8220gift economy,8221 in which an abundance of food or other material is shared, causing recipients to feel a moral obligation to give back. Other studies demonstrate that this basic tendency of human nature extends into more advanced and sophisticated social settings, and that the impulse toward 8220reciprocity8221 often becomes a moral imperative, even with no express obligation to offer something in return. To fully demonstrate their hypothesis, the researchers hoped to show that the larger the perceived gift, the greater the subsequent improvement in employee performance. Cappelli says the data made available by the unnamed company afforded a unique opportunity to examine the links between exercising stock options and worker performance. The firm evaluates its managers on a numerical scale every year, he notes, looking at both objective performance outcomes such as store sales, as well as subjective evaluations. These worker ratings could then be plotted against financial data from the exercise of the stock options. According to Cappelli, earlier academic exercises that looked at the impact of gift exchanges on worker performance are mainly based on laboratory experiments of contrived circumstances. 8220This is not an experiment,8221 he says of the data supplied by the company. 8220This is the real workplace.8221 It All Comes Down to Price One of the most critical variables was showing that the size of the stock profits realized by the managers was essentially the result of good luck in when they decided to sell, and not an indicator of either inside company knowledge or a special knack for timing the stock market. 8220Even top executives don8217t do better than the average investor in making these selling decisions,8221 Cappelli states, noting that the majority of the employees in the study were store managers, not experienced stock traders. 8220Markets are pretty unpredictable, and there8217s strong evidence that they don8217t do well in timing the market.8221 Despite the unpredictable nature of the market, the researchers also found 8212 based on this study and earlier efforts 8212 that employees who profited handsomely from exercising their stock options appear to give a lot of the credit to the positive attributes of the company. 8220The reason why it is sensible to think that employees would attribute at least some of the value of the profit from options as coming from the employer is precisely because that is how employers represent it,8221 the researchers write in the paper. 8220They go to considerable lengths to persuade shareholders that improvements in share prices are attributable to the actions of the firm.8221 In order to effectively gauge the impact of profits from the exercise of the stock options, Cappelli and Conyon took into account a number of other variables, including differences in pay and bonuses the employees8217 ages and health, and the number of shares that each continued to hold in his or her account after selling. They also looked at the relationship between the gains from stock options and the incidence of being dismissed by the company for poor performance. The researchers found that a doubling of the profits from a sale of options resulted in a 1.3 increase in performance appraisal scores and a 1.1 decrease in performance-related dismissals 8212 numbers that were statistically significant and meaningful in the broader context of the company data. According to Cappelli and Conyon, the data suggests that a company would have to increase the number of options awarded to employees by sevenfold to achieve the same impact on worker performance as a doubling of the profits from options. 8220 Dette viser at vi ikke er strengt økonomiske i våre relasjoner, sier Cappelli 8221. 8220The proof of that is these folks who feel that they have been given a gift that they didn8217t expect for their performance. There is nothing that requires them to reciprocate by performing better, but they do anyway.8221 Indeed, the research suggests that the improved performance after a profitable exercise of stock options typically lasts for a year or longer. But the findings also raise questions for the many firms that offer stock options as a benefit, since the research shows that the impact on employee performance really depends on the price at which employees sell their shares, which changes in ways that are essentially unpredictable 8212 and mostly out of the control of company leadership. 8220If I8217m running a company, and I8217m looking at this and we decide that we want to give everybody a stock option, I would start to question that a little,8221 Cappelli notes. He and Conyon also suggest avenues for future research, including an examination of the effect that selling just before share prices reach a high has on employee performance. 8220It would also be interesting to see whether these gift exchange effects exist, or perhaps vary, across other aspects of job performance, such as cooperative behaviors or good citizen behavior that is harder to observe,8221 they write. Ironically, the main lesson for top executives from the research may be for companies to continue emphasizing the importance of keeping share price as high as possible 8212 a focus that has drawn criticism for its effect on other areas of doing business, such as taking on too much risk or engaging in short-term leadership initiatives. 8220Here8217s a reminder,8221 says Cappelli, 8220that what really matters is what happens with share prices.8221